Ode til Halsnøy Kloster

Posted on Updated on

Selv om værgudene var overmåte generøse med regnet søndag 1. september ble det en flott jubileumsfeiring med noen innlagte og planlagte krumspring i forhold til logistikken på arrangementet. Selve festforestillingen ble flyttet til Halsnøy Samfunnshus, men dagen begynte, som seg hør og bør, på klosteret med kulturløypevandring med Toril Romsø,samt foredrag og utstillingsåpning med professor i kunsthistorie Gunnar Danbolt.

Det hele gikk forbausende bra forholdene tatt i betraktning og undertegnede sitter i dag og er glad og lettet over at så mange valgte å bruke søndagen på å delta i feiringen. Etter kulturløypevandringen gikk det unna av betasuppen, bakverk og kaffe. Stuene var fullstappet under foredraget, der Danbolt tok for seg fotografi som kunst. Avslutningsvis i foredraget foretok han så den offisielle åpningen av  de tre separatutstillingene  med henholdsvis Raphael Neal, Sylvia Ballhause og Sebastien van Malleghem. (Disse utstillingene blir hengende på klosteret ut måneden og vil være åpen tirsdag-torsdag  kl. 11.00- 15.00 eller ring for avtale.)

Etter en liten runde i utstillingene var det på tide å kaste seg rundt og få med seg festforestillingen i Halsnøy Samfunnshus. Det ble to fulle timer med høy stemning i salen og blant alle aktørene som var på scenen. Det ble en skikkelig Feststund med stor F.  Halsnøy Strupeband startet det hele med » Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» av Geirr Tveitt og «Så skimrande var aldrig havet» av Evert Taube. Johanne Øvstebø Tvedten framførte utdrag av den dramatiserte historiefortellingen om Magnus Erlingsson, barnekongen, noe som gav oss det historiske bakteppet for grunnleggelsen av Halsnøy Kloster.

Med bakgrunn i manus til boka om Halsnøy Kloster  fikk vi også urframført Per Olav Kaldestads nyskrevne «Ode til Halsnøy Kloster», den kan dere lese under her, det er vel verdt det.

Så ble det skikkelig festkonsert med solistkvartetten MEMBRA og Sunnhordland Kammerorkester!! Samtidig fikk vi være vitne til øyeblikks-kunst  der John Cunningham malte live under hele festforestillingen. Det var en fantastisk stemning i salen med et publikum som var veldig tilstede med rause applauser undervegs.

Jeg vil igjen benytte anledningen til å takke fra hjertet alle som var med å bidra til at dagen ble en flott opplevelse og som ble en verdig markering av den kulturarven og møteplassen Halsnøy Kloster var og er.

En spesiell takk til alle dugnadsfolkene som virkelig har stått på , uten deres innsats kommer vi ikke i mål!!

Under finner dere den nyskrevne Oden til Halsnøy kloster av Per Olav Kaldestad samt bilder fra dagen, ENJOY!!

This slideshow requires JavaScript.

ODE TIL HALSNØY KLOSTER

av Per Olav Kaldestad

(1. september 2013)

 

I

 

Når du står i tunet

og ser ut fjorden

der vindar møtest frå mange hald,

der måse, skarv og nise driv med sitt,

og små båtar og store skip

kjem og fer i kvar si lei,

då kan du tenkja

at her finnest det

noko du ikkje ser –

ikkje i fuglane,

ikkje i dyra,

ikkje i båtane –

noko som

perleblomen

og snøklokka

og steinen i

dei eldgamle murane

er vitnemål om.

 

Det meste er fare i jorda,

men noko har komme igjen

kvar vår

gjennom hundreår

på hundreår,

og noko har blitt verande

med si talande togn.

 

 

II

 

Her fekk dei vern mot verdas ståk og jag.

Eit liv i lesing, bønn og arbeid med

å heidra skaparverket, natt og dag.

Dei delte alt og gav kvarandre fred

i pakt med regelen til Augustin.

Dei dyrka jorda, planta urter og tre,

det dei trong til mat og medisin.

Folk kom frå mange land og slo seg ned

og gjekk til verks med kløkt og visshøvd hand

så klosteret vaks fram i all si prakt.

Romanske steinbygg gav ein dåm av makt,

ei gotisk kyrkje bar bod om edel stand.

Bak murar av markstein, strandstein, kleberstein

skulle hugen haldast still og sjela rein.  

 

Det var tingstad her frå gammal tid,

og klosteret fekk makt frå fyrste stund

då Erling Skakke med sin statsmannsstrategi

gjorde staden om til heilag grunn.

Stat og kloster knytte sterke band.

Det var gjestehus for kongen og hans menn.

Det samla skatt og landskuld inn for han

og fekk sin dugelege mon igjen.

Det blei eit kraftsenter for industri.

Det hadde rikdommar å ausa av.

Det eigde steinbrot, og var rederi.

Det skipa varer over store hav.

Eit høgsete for åndeleg verdi – og sans

for handel, eigedom og jordisk glans.

 

Det var eit mektig gods i fleire hundre år,

frå abbed Sigurd til den juelske slekt –

som med sin kunnskap betra bondens kår

og bidrog til at landsbygda fekk meir respekt.

Nils Juel såg klart at bondeungdom trong

eit løft i tanken, å retta blikket ut

av dagens tunge arbeid, strev og sut

som hadde hadde kua dei så mang ein gong.

Med hjelp av Wollert Konow grunnla han

ein folkehøgskule her, der jordbruksfag,

historie, norsk mål og dikting gjekk i spann

mot draumen om eit rikare liv ein dag.

Og sjå: Eigen kultur og tankar utanfrå

går sterkt og lystig saman – no som då.

 

 

III

 

Når du står i tunet og ser

utover fjorden

der mange vindar møtest,

 

og du kjenner

ein gust komma

gjennom hagen,

 

høyrer du ei kviskring

i lauvet på

den gamle asken.

 

Det er som ein mumlande song

om livet som var her ein gong

er med og ber

 

det livet me skaper her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s